Har likestillingen gått for langt?

Hanne Nabitu Herland og flere med henne mener det.
Hva legger de i det mon tro?

Kanskje vi kvinner burde vært fornøyde med at vi har stemmerett og kan velge det yrket vi vil?
Likestilling betyr like rettigheter innen utdanning, yrke, fritid og hjem.
Fremdeles tjener mannen mer enn kvinner, også innen samme yrke.
Fremdeles er det kvinnen som er mest hjemme med barn ved sykdom , følge til tannlege etc.
Fremdeles er det kvinnen som gjør mest i hjemmet og følger opp barna.
Kvinner er oftest de som må tilpasse arbeid etter de har fått barn, dvs reduserte stillinger, som fører til mindre lønn og tap av pensjonspoeng.

Er vi likestilte da?

Menn som er hjemme under fødselspermisjon og har noen måneder eller år hjemme etter endt permisjon, kommer i blader som KK og Henne som den moderne mann. Den blir mest sannsynlig kåret til årets mann. Mens når en kvinne gjør det samme, så skulle det bare mangle.

Menn og sånne som Herland kjemper for likestilling etter samlivsbrudd. Da priser de likestillingen som har ført til at menn har større rettigheter når det kommer til samvær med barna. Det er flott men media har skapt et feil bilde.
Det mediaskapte bilde i dag er at mødre trenerer samvær og alle menn vil ha minst 50% samvær med sine barn.
Dette er ikke sannheten. Hvis barnevern og familievernkontorer kunne uttalt seg ville det skapt et helt annet bilde enn dagens.
Det er langt flere menn som ikke vil ha fast samværsordning enn de som vil ha 50% samvær.
Og hvor likestilt er det?
Fedre får flere rettigheter men ikke mer ansvar.
Far til mine barn valgte bort fast samvær fordi det passet ham bedre, det har han rett til. Han har rett til å hente barna når det passer seg og levere dem når det passer seg. Samvær er på hans premisser og ikke barnas eller mine. Dette er en rettighet mange benytter seg av men som aldri kommer frem i meida. De har et entydig fokus på eiesyke mødre og underdanige fedre.

Media fremstiller menn som sutrete og underdanige. Menn som gjerne vil men ikke når frem pga kvinners trang til å herske. Kravstore kvinner setter dagsorden mens underdanige menn må innordne seg.
Føler menn seg komfortabel med dette stigmaet?

For sannheten er ganske annerledes.
Det finnes herskesyke kvinner og det finnes underdanige menn, men det har ingenting med likestilling å gjøre. Det har med personlige egenskaper og dels oppdragelse.

Er det et problem for menn at kvinner kan velge og derav setter krav?
Klart vi kvinner kan sette krav til mannen på lik linje med han setter krav til kvinnen.
Kvinner kan velge å bryte utav ekteskapet noe hun ikke kunne før da hun var avhengig av mannen og hans inntekter. Kvinner kan klare seg alene slik mannen kan. Er det her problemet ligger?
Har kvinnen utviklet seg mens mannen har stagnert?
Når det kommer til valg så er kanskje kvinner bedre til dette enn menn (kanskje altså). Kanskje mannen velger make utfra andre kriterier enn kvinnen. Mulig han overser kvinnens trang til å herske, kanskje han ikke er så bevisst egenskapene hun besitter og de problemene det kan skape på sikt?

Kanskje det er på tide at man kommuniserer bedre og er mer opptatt av å finne en med egenskaper man finner sympatiske i lengden. For alle har valg, også mannen.
Man kan ikke skylde på likestillingen om man velger en kvinne med feil egenskaper som å være kravstor.

Det er sutring når menn klager over at kvinner er de som velger å bryte ut av ekteskapet, helt uten noen grunn. Uten mannen har forstått hva han har gjort galt, så tar hun jakka si og går. Dette gjør hun fordi hun er for kravstor, hun setter urimelige krav til mannen.
Si meg, tror dere virkelig det er så enkelt?

Kanskje man må jobbe mer med likestilling i samlivet enn etter det er over?
Eller kanskje det rett og slett er bare slik at mange menn ikke klarer å leve med en kvinne som krever likeverd?