Regjeringens likestillingspolitikk går rett vest.....

Ved neste års statsbudsjett vil fedrene få to uker ekstra fedrekvote.
Dette er jo vel og bra men de tar fra mor for å gi til far. Dette kalles iflg. regjeringen likestilling.

For ca 6 mnd siden skrev en AP blogger på VGB at de aldri hadde tenkt å ta fra mor for å gi til far.....at jeg tenkte i de baner sa bare litt om min mangelfull kunnskap, mente hun.
Javel...?
Er det flere enn meg som har lagt merke til at regjeringsmedlemmene ikke snakker sant annet enn hver gang de forsnakker seg?

Jeg mener det er fint at far får mer permisjon for å være sammen med sitt barn men er sterkt imot at dette skal gå utover mors permisjon.

For at far skal få ta ut permisjon så må både mor og far ha opptjent rett til foreldrepenger.Dette har ikke regjeringen endret på, slik at i realiteten er det mange som ikke kan ta ut lønn under permisjon grunnet m.a. at mor er uføretrygdet, under utdannelse eller av andre årsaker ikke er i jobb.
Dette betyr at det er kun fedre der mor og far er i arbeidslivet dette gjelder for.

Ikke nok med det, men fedre taper ofte penger når de tar ut permisjon da grensen er på ca 440 000 kroner.

Hurra for likestillingen eller??

Dagens regjering har en formening om at jo mindre permisjon mor tar og jo mer far får, til bedre er det for å oppnå likestilling mellom kjønnene.
Det er absolutt det eneste tiltak regjeringen har for økt likestilling.

Nå har det seg sånn at flere foreldre velger å dele permisjonen seg i mellom, men det gjelder vel helst de par som tjener bortimot det samme, slik at det ikke får økonomiske komplikasjoner.

Kanskje regjeringen heller skulle jobbet før økt likestilling på andre plan og latt foreldre selv få gjøre det som gavner dem best?

Men vi vet jo alle at regjeringen igrunnen er mot likestilling mtp likelønn og mer lønn til typiske kvinneyrker.

Regjeringen er for likestilling så lenge det ikke koster dem noe....det er saken.

Alt dette arbeidet til ingen nytte...

Jeg snakker om likestilling altså.
I en årrekke har vi jobbet og strevet for likestilling men ikke kommet så veldig langt likevel.

Kristin Spitznogle sier at høy lønn er sexy. Høy lønn blant menn altså. Vi kvinner synes tydeligvis det.
Kjenner du deg igjen?
Er det en sammenheng mellom mannens pung (lommebok) og kvinnens tiltrekning av ham?

Kristin Spitznogle sier at: "Tenningsnivået stiger i takt med inntektsnivået til mannen. Jeg tror flere kvinner er trygghetssøkende i forhold til en manns økonomi".

De fleste, menn og kvinner, er vel opptatt av trygghet i et parforhold, men trygghet ligger vel ikke i økonomi alene? Og tryggheten øker vel ikke i takt med antall kroner?

Det er helt klart at mange tenner på penger og makt. Ellers ville ikke så mange av våre rike, kjente og gamle menn hatt unge flotte modellkjærester. Men dette gjelder overhodet ikke alle kvinner.
Jeg ville heller foretrukket en mann med sosionomlønn fremfor en gammel, skrukkete mann med millionlønn. Jeg tenner ikke på gammelt skinn og er sikkert ikke alene om det.

Sosiolog og forfatter Preben Z. Møller sier : "Kvinner er i større grad villig til å bytte bort bra utseende med høy inntekt. For menn er det motsatt".

Dette gjelder som sagt ikke alle av oss. Men hvorfor er det sånn for noen?
Det kalles søken etter trygghet, å bli tatt i vare, forsørget og sånt noe. Men har hørt dem som kaller det en form for prostitusjon. Er de som hevder det helt på jordet?

Så etter alt dette arbeidet med likestilling, der kvinner skal være økonomisk uavhengige, selvhjulpne på alle måter...har det vært helt bortkasta? Kan vi bare ta hele likestillingsrøklet og kaste det på bålet?
For kvinner vil i bunn og grunn bli forsørget og måler trygghet utfra mannens lommebok?

Jeg kjenner meg ikke igjen i dette. Er jeg da en avviker eller er jeg i en fornektelsesfase?
Er det bare meg som ikke kjenner meg igjen?


Kilde: VG nett

Har likestillingen gått for langt?

Hanne Nabitu Herland og flere med henne mener det.
Hva legger de i det mon tro?

Kanskje vi kvinner burde vært fornøyde med at vi har stemmerett og kan velge det yrket vi vil?
Likestilling betyr like rettigheter innen utdanning, yrke, fritid og hjem.
Fremdeles tjener mannen mer enn kvinner, også innen samme yrke.
Fremdeles er det kvinnen som er mest hjemme med barn ved sykdom , følge til tannlege etc.
Fremdeles er det kvinnen som gjør mest i hjemmet og følger opp barna.
Kvinner er oftest de som må tilpasse arbeid etter de har fått barn, dvs reduserte stillinger, som fører til mindre lønn og tap av pensjonspoeng.

Er vi likestilte da?

Menn som er hjemme under fødselspermisjon og har noen måneder eller år hjemme etter endt permisjon, kommer i blader som KK og Henne som den moderne mann. Den blir mest sannsynlig kåret til årets mann. Mens når en kvinne gjør det samme, så skulle det bare mangle.

Menn og sånne som Herland kjemper for likestilling etter samlivsbrudd. Da priser de likestillingen som har ført til at menn har større rettigheter når det kommer til samvær med barna. Det er flott men media har skapt et feil bilde.
Det mediaskapte bilde i dag er at mødre trenerer samvær og alle menn vil ha minst 50% samvær med sine barn.
Dette er ikke sannheten. Hvis barnevern og familievernkontorer kunne uttalt seg ville det skapt et helt annet bilde enn dagens.
Det er langt flere menn som ikke vil ha fast samværsordning enn de som vil ha 50% samvær.
Og hvor likestilt er det?
Fedre får flere rettigheter men ikke mer ansvar.
Far til mine barn valgte bort fast samvær fordi det passet ham bedre, det har han rett til. Han har rett til å hente barna når det passer seg og levere dem når det passer seg. Samvær er på hans premisser og ikke barnas eller mine. Dette er en rettighet mange benytter seg av men som aldri kommer frem i meida. De har et entydig fokus på eiesyke mødre og underdanige fedre.

Media fremstiller menn som sutrete og underdanige. Menn som gjerne vil men ikke når frem pga kvinners trang til å herske. Kravstore kvinner setter dagsorden mens underdanige menn må innordne seg.
Føler menn seg komfortabel med dette stigmaet?

For sannheten er ganske annerledes.
Det finnes herskesyke kvinner og det finnes underdanige menn, men det har ingenting med likestilling å gjøre. Det har med personlige egenskaper og dels oppdragelse.

Er det et problem for menn at kvinner kan velge og derav setter krav?
Klart vi kvinner kan sette krav til mannen på lik linje med han setter krav til kvinnen.
Kvinner kan velge å bryte utav ekteskapet noe hun ikke kunne før da hun var avhengig av mannen og hans inntekter. Kvinner kan klare seg alene slik mannen kan. Er det her problemet ligger?
Har kvinnen utviklet seg mens mannen har stagnert?
Når det kommer til valg så er kanskje kvinner bedre til dette enn menn (kanskje altså). Kanskje mannen velger make utfra andre kriterier enn kvinnen. Mulig han overser kvinnens trang til å herske, kanskje han ikke er så bevisst egenskapene hun besitter og de problemene det kan skape på sikt?

Kanskje det er på tide at man kommuniserer bedre og er mer opptatt av å finne en med egenskaper man finner sympatiske i lengden. For alle har valg, også mannen.
Man kan ikke skylde på likestillingen om man velger en kvinne med feil egenskaper som å være kravstor.

Det er sutring når menn klager over at kvinner er de som velger å bryte ut av ekteskapet, helt uten noen grunn. Uten mannen har forstått hva han har gjort galt, så tar hun jakka si og går. Dette gjør hun fordi hun er for kravstor, hun setter urimelige krav til mannen.
Si meg, tror dere virkelig det er så enkelt?

Kanskje man må jobbe mer med likestilling i samlivet enn etter det er over?
Eller kanskje det rett og slett er bare slik at mange menn ikke klarer å leve med en kvinne som krever likeverd?

Sorry alle norske menn...

For at jeg har latt meg lede ut på ville veier av kjønnskampen.
Jeg har vært egoistisk som har fråtset i de valg jeg har hatt tilgang til og glemt dere menn behov. Jeg tar meg selv i skinnet og endrer retning. Heretter vil jeg ivareta min mann på alle mulige måter.

Det var forskeren Hanne Nabintu Herland som åpnet mine øyne. Hun sier at : "Vi har noe å lære av utenlandske kvinners behandling av sine menn. De har en litt mykere, litt mindre kraftfull håndtering mot sine menn. De møter dem i døra med et godt måltid de ser ikke det nedverdigende i å lage mat til mannen sin. For dette blir man nærmest sett ned på i Norge. Mange av oss liker å betjene mannen vår! Norske kvinner er blant annet for lite flinke til å skryte av de hardtarbeidende mennene sine. "

Ja jeg har mye å lære av thaidamer. Jeg har rent glemt mine plikter.
Heretter vil jeg:
- Kjøre som et rent helvete hjem fra jobb for å gjøre istand middagen
- Møte min Herre (mann) i døren, logrende med tøflene
- Jeg vil sysle rundt han uten å støye når jeg gjør husarbeid
- Jeg vil prøve å få barna til å være stillere så de ikke plager sin hardtarbeidende mann
- Jeg vil stå opp en time før så jeg får servere han en herlig rett før han går på jobb og jeg på min
-Jeg vil selvsagt starte med å skryte uhemmet av han. Mannen trenger å få bekreftelse. "Åh så sterk", "Åh, så stor" "Kjære, du er den beste." Og sånne ting vil til stadighet komme utav min munn.

Selvsagt skal mannen sine behov komme i første rekke!
Mine behov? Jeg er kvinne, jeg har ikke behov.

"Your pleaasure it`s my command"
HUSK DET DAMER!
Mannen skal behages på alle mulige måter.
Ikke sett krav, ikke syt, vær fornøyd uansett. Det er en kvinnes plikt.

Kravstore kvinner er usexy. Det får mannen til å føle seg utilstrekkelig og sånt kan vi ikke ha noe av!

Glem kjønnskamp, likestilling og alt sånt vås.
Det er på tide vi kvinner lærer oss å kjenne vår plass!
Ellers vil våre norske menn se seg nødt til å kjøpe seg hjem en brud!

Det er synd på norske menn...

...som stifter bo med en norsk kvinne fremfor å kjøpe seg hjem en tahilandsk eller en russisk kone.
En forsker forstår godt at nordmenn velger thailandske og russiske kvinner fremfor norske.
Dette har vi hørt før, av både profilerte politikere og andre.
Thailanske og andre utenlandske er bedre på å behage mannen på alle mulige måter mens vi norske ikke under noen omstendigheter ønsker å behage mannen.

Det er greit med generalisering når det går denne veien, ikke den andre. For om jeg sier at jeg tror thailandske er så flinke til å behage mannen at de gjerne gjør det med flere samtidig, da er jeg ufin og generaliserer. Her på berget ble 3 horehus nedlagt, det står bare igjen et ekskortebyrå. Alle "ansatte" i både ekskortebyrået og horehusene var thailandske.
Men å si at norske kvinner er late, infame og frigide, det er helt greit. Ingen reagerer på generaliseringen da.

Forskeren Hanne Nibintu Herland sier flg.:
"Sex og mat— Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat, sier Herland foran den lydhøre, overveiende kristne forsamlingen."

Jaja, kanskje menn vil ha en sånn kvinne? En som vil behage dem og ikke sette krav?
Greit for meg, de må bare hente seg hjem hva det skulle være bare de ikke trår meg for nære.

Hvordan har en forsker kommet frem til at thailansdke er mer glad i sex enn norske? Hvem har de spurt? Kanskje de har spurt menn som har skilt seg fra en norsk og kjøpt seg ei utenlandsk?

Hvorfor vil ikke en kvinne ha sex med en mann? Er det alltid kvinnen sin feil?

Det kan se ut som det er et enormt sprik mellom norske menn og kvinner. Mennene vil ha kvinner som behager dem og ikke sier dem imot. Kvinnene vil ha menn som ser på dem som likeverdige og som ikke krever mer enn han yter.


Hva er galt med den norske mann som føler seg truet av kvinner som setter krav til seg?

Antall voldtekter vil bare øke...

Enda en voldtektssak å lese i media. Det er etterhvert blitt nesten dagligdags å lese om sånne hendelser, dessverre.
Denne gangen var det en som ble brutalt overfalt og voldtatt av to menn av utenlands opprinnelse.
Nylig opplyste politiet om at det var menn med kurdisk og afrikansk bakgrunn som dominerer statistikken over de 41 overfallsvoldtektene i Oslo de siste 3 årene.
Lederen for antirasistisk senter Kari Helene Partapouli mener sånne uttalelser fører til økt fremmedfrykt og fordommer.

Skal man tie om sånne opplysninger for å ikke bidra til økt fremmedfrykt og fordommer?
Etter mitt syn er det å tie om det mye verre. Hvorfor skal man skåne gjerningsmennene uansett etnisk opprinnelse?

Jeg er sikker på at voldtektsstatistikken ville pekt nedover om man viste i praksis at dette er en straffbar handling. Ikke bare tiet om det skulle vise seg å være noen med utenlandsk opphav for å ikke nøre oppunder den økende rasismen.
Antall voltektssaker vil ikke minke før myndighetene viser at de ikke tolererer sånne handlinger og setter straffen i forhold til forbrytelsen. Merkelig at det er ingen politiker som har tenkt den tanken.

Dessverre er straffen for å begå voldtekt så liten at det er latterlig. Og 8 av 10 voldtektssaker blir henlagt. Ikke bare pga manglende bevis.
Dette sier vel det meste om myndighetenes holdning til denne type handlinger?

Det er latterlig at man mener å ha kommet et langt stykke på vei ang. likestilling når menn som voldtar kvinner ikke får strengere straff enn de får i dag...om de i det hele tatt blir straffet.

Helt feil fokus!

I barnefordelingssaker har fokuset blitt helt feil.
Det man konsentrerer seg om er foreldrenes rettigheter.
Barns rettighet er ikke et tema.
Hva med foreldrenes plikter?
Hvorfor er det sånn at man skal ha rettigheter men ingen plikter?
Foreldrene ser ikke ut til å ha plikt til å samarbeide til barnets beste.
Foreldrenes plikt til å gi barnet den omsorg det har krav på, ser ut til å være fraværende.

Barn blir dømt til samvær med en forelder nesten uansett. At en forelder kan være uegnet til omsorgsperson for et barn er det skjelden eller aldri snakk om.
Det er blitt et tabuområde.

Fokuset er også ensidig når det gjelder synet på far og mor. Mor trenerer samvær, far higer etter å være til stede i barnets oppvekst. Sånn er det i absolutt alle saker. Ihvertfall om man skal tro det man leser.
Det virker som det er opplest og vedtatt at alle fedre vil ha delt omsorg. Har ikke en far det så skyldes det at moren har vunnet i retten.
Satt på spissen kanskje men dette er ganske nært det bildet man får i dag.

Hvis en mor/kvinne vil ha fokus på barn som har vært vitne til far utøver vold mot mor, og at det kan være uheldig at far da har samvær med barnet, så er motargumentasjonen massiv og ensidig. Fars rettigheter på retrett, etc etc.
Hvorfor skal det handle om far vs. mor?
Er ikke det barnets beste som burde vært hovedfokus?
Vi vet alle at det ikke er alle foreldre som er egnet til å ta vare på sitt barn.
Hvis det i et tilfelle skulle vært mor som var uegnet vil det få et helt annet fokus enn når det er snakk om far.
Når det er snakk om far kommer rettigheter og likestilling frem blir tema.

Fokuset på foreldrenes rettigheter er egosentrisk. Barnet og dennes behov og rettighet er fullstendig glemt.
Hvorfor er det ingen instans som kan ta barnets perspektiv når foreldre ikke klarer å gjøre det? Hvorfor skal vi godta at barn blir kasteball mellom foreldre som står på barrikadene og kjemper for sine rettigheter uten å ha tanke for barnet? Hvorfor skal vi godta at barn blir dømt til samvær med en forelder som er uegnet grunnet vold, rusmisbruk og annet, bare for at alle foreldre skal ha sine rettgiheter?
Er ikke det på tide vi setter til sides foreldrene egosentrisme og konsentrerer oss om barnet og dennes rettighet og behov?

Det virker som foreldre er mer opptatt av å krige om sine rettigheter enn å være gode foreldre for sine barn. Vi vet jo at oppvekstvilkårene for mange barn er kraftig forringet pga foreldrenes kamp om rettigheter.
Det er på høy tid med en endring av fokus.